Hans Moe i Pol setter en presis og høyst nødvendig diagnose på hvordan offentlig sektor kjøper kreative tjenester. Når staten tviholder på laveste timepris som avgjørende faktor, skaper de et usunt marked som utarmer bransjen.

La oss snakke høyt om den dårlig skjulte konsekvensen av dette prispresset: Når statlige kontrakter presses ned på et nivå det er umulig å levere lønnsomt på, skapes det et uheldig insentiv for «kreative» løsninger i kulissene. For å få regnestykket til å gå opp, legger dagens modell i praksis opp til at man enten må kompensere for dumpingprisen gjennom antall timer, eller la sine private kunder subsidiere de offentlige prosjektene. 

I verste fall tvinges byråene til å bemanne komplekse oppgaver utelukkende med mindre erfarne ressurser for å berge marginene. Da ender staten opp med å betale for opplæring fremfor ekspertise, og resultatet er svakere løsninger for innbyggerne. Dagens anbudssystem gjør dermed staten til en utilsiktet pådriver for en lite transparent faktureringskultur som verken tjener oppdragsgiver, bransjen eller samfunnet.

Moe peker også på det største paradokset: Regjeringen har lansert et veikart for å bygge opp kreativ næring. Samtidig bruker statlige oppdragsgivere sin massive innkjøpsmakt til å presse marginene så lavt at selv vinnere av store, offentlige anbud må varsle permitteringer.

I Norsk.Design representerer vi mange av de mindre, men høyt spesialiserte design- og teknologimiljøene. La det være helt klart: Når de større aktørene kjenner at systemet knaker, kan man forestille seg hvordan dette rammer de minste. De stenges i praksis ute fra det offentlige markedet.

Vi deler Pols frustrasjon, men vi tror ikke løsningen alene ligger i forslaget om å redusere vektingen av pris til en lavere prosent. Det er å flikke på et ødelagt system. En lav timepris vil uansett utkonkurrere en høyere timepris, fordi dagens rigide regneark ikke skiller på effektiviteten eller kvaliteten den timen representerer.

Kjerneproblemet er at staten tvinger komplekse, immaterielle leveranser inn i en forenklet, objektiv prismodell. Når staten kjøper biler, er det for eksempel enkelt å regne ut at lengre batterirekkevidde objektivt sett er verdt noen kroner ekstra. Men når staten kjøper teknologi, design og kommunikasjon, er kvalitetsvurderingen i stor grad skjønnsmessig og immateriell. Da velger altfor mange innkjøpere minste motstands vei, og lener seg på den nakne timeprisen. Den er trygg og objektiv.

Norsk.Design mener vi må slutte å måle timepris, og begynne å måle timeverdi. Det krever at vi endrer selve innkjøpsmodellen, og her finnes det et konkret verktøy staten kan og bør ta i bruk allerede i morgen.

Man må tørre å tallfeste hva immateriell kvalitet er verdt i kroner. Anskaffelsesregelverket og statens egen rådgiver, DFØ, anbefaler nå primært prisomregningsmodeller fremfor de rigide prosentmodellene. Kan hende innkjøpere tror dette kun fungerer på kjøp av fysiske varer, men metodikken burde være like essensiell for kjøp av kompetanse. Her gir beviselig kvalitet et direkte fiktivt kronefradrag på timeprisen i evalueringen. Hvis et byrå scorer 10/10 på faglig tyngde og metode, vet vi at dette sparer oppdragsgiver for intern tid og feil. Denne effektiviteten må da prissettes og belønnes med et forhåndsdefinert fradrag under prisevalueringen. Da lar vi kvaliteten lukke gapet til den dumpede timeprisen.

Et forenklet eksempel: Hvis oppdragsgiver på forhånd definerer at toppscore på kvalitet gir 400 kroner i fiktivt fradrag på timeprisen i evalueringen, vil et spesialistmiljø med en timepris på 1400 kroner få sin konkurransepris justert ned til 1000 kroner. De stiller dermed helt likt i regnearket med et byrå som har dumpet timeprisen sin til 1000 kroner, men som mangler tilsvarende kvalitet. Innkjøperen får den beste kompetansen, uten at det straffer seg matematisk.

Dermed kan staten bidra til å reversere den negative spiralen med dumping av pris og skjult triksing. Det åpner for sunnere timepriser som reflekterer den faktiske verdien som leveres.

Diagnosen er satt, og kuren ligger allerede i statens eget medisinskrin.